Nå er Quelea quelea kommet!

Av Toralf 09.05.2012

For et par ukers tid siden ble det registrert at vi hadde flokker av denne fryktede fuglen på farmen. Landbruksmyndighetene i Tanzania har egne folk som tar seg av og kontrollerer disse fryktede fuglene. Fra Mulbadaw ble det varslet omgående etter at fuglene var observert.

Nå har flokken vokst til ”millioner” og utgjør en reell fare for avlingen vår. Foreløpig hekker de på et avgrenset område sentralt på farmen, ca 160 dekar stort. Her samler de seg så tett i trærne at store greiner av og til knekkes. De har bygd reir og unger er på vei. I denne perioden gjør de ikke veldig stor skade i åkrene, men de spiser selvsagt noe hver dag.

Problemet er ikke enestående for vårt område. Flere av de ”gode” kornområdene i Tanzania er angrepet. For å redusere bestanden kreves personell med spesialkompetanse og –utstyr. Landet har bare ett team av dette slaget, så det må bli problemer flere steder. Vi var tidlige til å melde fra, så vi håper ikke å være veldig langt bak i køen.

I 2007 hadde vi angrep, og da ble flokken som gjestet Mulbadaw estimert til 6 millioner fugler. Hver fugl tar 5 gram hver dag. Det betyr at fra våre åkrer forsvant det 30 tonn hver eneste dag. Før ”kontrollørene” fikk gjøre jobben sin herjet de i åkrene i 2 uker, det vil si at de tok om lag 420 tonn hvete.

Vi håper å få knekke flokken før angrepet kommer. Hvert år utryddes ca 200 millioner fugler uten at den totale bestanden ser ut til å reduseres. Antakelig har mattilgangen blitt for god, eller naturlige fiender har blitt redusert.

Disse fuglene skremmer oss, men de tar ikke motet fra oss. De får oss imidlertid til å stå ”på tå hev”, og det kan være anstrengende i lengden.

Så litt informasjon om fuglesorten:

Quelea quelea er en veverfugl. Jeg finner ikke noe norsk navn på den, men på svensk kalles den ”blodnäbbsvävare”.

Vanligvis skaper ikke veverfuglene problem, men en flokk av disse, av og til kalt locust fugler, er en flokk av ”pest”-fugler som afrikanske farmere virkelig frykter.

Disse fuglene var en av landeplagene i Egypt for tusener av år siden. Hvor som helst der det ble dyrket kornplanter kunne de komme i store flokker og spise hvert eneste frø. Ennå opererer de på samme måten i deler av Afrika.

En enkelt flokk kan ha millioner av fugler. Nyklekte unger er i stand til å følge flokken etter 6 uker. Når flokken letter kan det se ut som røyksky fra en grasbrann som velter bortover. Den veksten som er mest utsatt for angrep er hvete. Dersom det finnes vann  i nærheten av hveteåkrer er det alltid en potensiell fare for angrep.

Rapport fra Toralf 29.03.2012

"Gardstunet" på Mulbadaw sett fra vestsida.

Toralf skriver om sprøyting 22.03.2012

"Air Mulbadaw" i aksjon. 1 meter over bakken.

Nytt sprøytefly stasjonert på Mulbadaw

Mer info kommer snart. Se film på Youtube ved å klikke på overskriften.

21.03.2012

Hilsen fra Toralf 08.03.2012

Nå har vi fått regn, og i dag skinner sola igjen fra klar himmel. Hveten vokser så vi kan se det for hver dag. Jorda er skikkelig oppbløtt, og om få dager håper vi å være i gang med overgjødsling og sprøyting.

Som tidligere nevnt venter vi på flyet ”vårt” som skal sprøyte. Skipet som har flyet om bord ankom havnen i DarEsSalaam 24. februar og har ligget i kø for å få losse fram til nå. Opplysninger vi har fått i dag sier at det vil bli losset på lørdag. Vi håper å ha flyet her på onsdag neste uke. Da gjenstår bare en dags montering og klargjøring.

Såmaskinen er klargjort for å begynne å så safflower, men det må tørke opp først. Blir nok ikke noe før over helga.

I går var jeg, sammen med Munyaw og Justina, på en interessant tur ”i bushen”. Vi besøkte lille Anne Margrethe som ble født ved en termitt-tue under en busk 25. februar i fjor. Vi la ut bilder av henne da. Nå ser dere bilde av henne her:

Vi var skeptiske til om det i hele tatt lot seg gjøre å komme inn til der familien bor. Det er ikke annet enn noen krøttertråkk å følge, og etter alt regnet var det veldig bløtt. Vi nådde fram, og møtte først bare ei eldre søster, ca 10 år, og Anne Margrethe. To søsken imellom var ute og gjette dyreflokken familien har. Etter litt tid kom mora hjem. Da var allerede ”vesla” vasket og kledd i ny kjole som vi hadde fått med fra ”navnemora”.

Da mora kom hjem kjente hun flere av oss igjen, og hun strålte! Hun vandret stolt omkring med dattera på armen. Så spør jeg meg selv: Hvilken framtid har disse? Ei jente på 10 år er hjemme med veslesøstera på ett, og de to imellom er ute og passer buskapen, kanskje de er 4 og 7 år? Vi så dem ikke. Så ser vi huset de bor i. Livet er forskjellig!

Slike opplevelser er ikke lette å få ut av minnet!